Følg hjertet - Lev drømmene - del 2

Så hadde vi bestemt oss. Vi flyttet til Spania. 

Det var i 2013, barna var forholdsvis små, 9 og 5 år. Vi søkte skoleplass ved alle de fem norske skolene i Spania, og fikk napp i Torrevieja, litt sør for Alicante. Vi kjente ikke stedet, hadde aldri vært der før. Det stoppet oss ikke.

Det at vi nesten ga opp drømmen vår fordi vi var redd for tingene våre endret noe i meg. Skulle jeg virkeliog leve et liv der tingene bestemte? Ting?

For det er jo bare det det er, ting. Døde, materielle ting, svært få av dem uerstattelige. 

Jeg husker følelsen det ga meg, å knytte meg av tingene. Som jeg sa sist, det var som om alt ble lettere. 

Og jeg oppdaget hvor mye energi jeg faktisk brukte på ting som likevel var stuet bort. Alle vasene for eksempel, i ulike størrelser, som var stuet bort; jeg bruker jo som regel ikke mer enn en om gangen. Eller alle kakeformene. Hvor mange trenger vi?

Det å bli bevisst på hvilke ting som er verdt å beholde, ga meg en enorm frihetsfølelse. esken med bryllupsbilder for eksempel. Den som hadde vært oppbevart i kjeller og på loft, som et prosjekt som "snart" skulle gjøres noe med. Bildene skulle limes inn i album, jeg hadde aldri blitt ferdig med den jobben. I over 10 år hadde esken vært stuet bort, og i over 10 år hadde den esken okkupert litt energi. Som en litt dårlig samvittighet. Som noe jeg burde gjøre. Som Noe jeg faktisk også ville gjøre, men aldri rakk. Eller prioriterte. 

Jeg innså at jeg aldri kom til å lime bildene inn i album (som forresten er snart et utdøende begrep; hvem limer bilder i album i dag?) - og bestemte meg for å ikke beholde bildene. Katastrofe? På ingen måte; bare deilig! Minnene fra bryllupet lever jo i hjertene våre. Og i de bildene vi faktisk rammet inn og hang på veggen. 

For hvor kommer det fra det at vi trenger så mye av hver en ting? 

Anyway - vi flyttet til Spania. Fikk skoleplass. Fant et sted å bo. Følte oss uendelig privilegerte. Tenk at vi kunne leve drømmene våre! Ikke bare drømme om dem, fantasere om dem, men faktisk leve dem!

Det lærte meg noe viktig om handlekraft. Om å våge å gå for det vi ønsker, det vi virkelig vil. Om å face fryktene og hindringene, kanskje det egentlig ikke er hindringer? Sånn reelt sett?

For vår del; det at vi ikke visste hva vi skulle gjøre med tingene våre var jo egentlig bare en idé. Jeg mener, idéen om at ting har verdi er jo skapt av oss selv. Og når tingene ble satt opp mot frihet, opp mot å følge drømmene - da var valget egentlig lett. 

Har du tatt et valg der du har latt drømmene dine bestemme?