Følgefeil

Trøtt etter en lang kveld i går, valgte jeg å slumre klokken da den ringte.

«Bare én gang - jeg rekker det".

Neste gang den ringte valgte jeg det samme. Den gode tiden jeg hadde beregnet at jeg trengte, ble valgt bort for noen minutter lenger søvn.

Da jeg stod opp visste jeg at jeg måtte være effektiv. Gå på badet. Dusje. Ikke noe ekstra tid til å våkne i dusjen - ikke smøre nervesystemet med å bruke den tiden det tar på hver oppgave, men effektiv, effektiv.

Spise min porsjon med havregryn og blåbær, litt for raskt kanskje, men effektivt. Det piper i telefonen; fra flyselskapet, "to timer til avgang". Ingen sekund å miste nå, men fortsatt roen, jeg kommer til å rekke det.

Smøre niste, sjekke at jeg har husket alt, slukke lys, komme meg ut døren.

På motorveien, halvannen time før flyavgang, og trafikken står stille. Jeg velger å ta en annen vei, må tenke raskt nå, kjører gamleveien. Undrer meg over at ingen andre velger det samme. Holder øye med kartet og trafikken, dette går fint, men ingen tid å miste nå. Kjenner at hjertet banker litt raskere.

Like før Sola ser jeg et omkjøringsskilt, og følger det. Synes det er litt rart, ser på kartet at det vil føre meg inn i bebyggelsen, men velger å stole på skiltet. Jeg ender i en blindvei, og må snu.

Nå vet jeg at jeg har knapt med tid. Rekker ikke prøve og feile, nå må jeg treffe rett på veien. Jeg velger å kjøre tilbake der jeg kom fra, og ser nå at omkjøringsskiltet jeg hadde fulgt gjaldt trafikken i motsatt retning. Jeg kjører dit jeg egentlig skulle, trøster meg med at jeg kun har mistet 5-10 minutter, forteller meg selv at det fortsatt er nok med tid, og kjører videre.

Når jeg følger parkeringsskiltene glemmer jeg å sjekke om jeg skal på område 2 eller 4. Jeg velger 4, det var feil valg. Jeg velger å ta en spansk en, fortauet ser lavt ut, det er ingen andre trafikanter her. Jeg kjører over fortauet, hører dunket i bilens understell, men kommer meg inn i parkeringshuset. Ingen tid å miste nå.

Jeg speider etter ledig parkering, ser at det er fullt og leiter etter oppkjøringen til neste etasje. Finner den, i 2.etg står det leiebil, men velger å kjøre inn, noe i meg tror at det er det raskeste. Jeg tar feil. Parkeringshuset på Sola er bygget om etter brannen for noen år siden, det ser ikke slik ut der som det pleier. Jeg finner oppkjøringen til 3.etasje, ser at det ikke er lov å kjøre ut der, ser ingen andre trafikanter og velger å kjøre ut for å komme opp i neste etasje.

Finner parkeringsplass, tar bilde av hvor jeg står, mannen min kommer om noen timer for å hente bilen, går inn på flyplassen. Ser at de kommer go to gate på flyet til Alicante, men vurderer at jeg rekker å kjøpe en kopp kaffe og en flaske vann til flyturen.

Får kaffen, strever med å sette på lokket uten å søle. Tar en mansjett for å sette rundt koppen så jeg ikke skal brenne meg, den revner. Finner en ny, lykkes, og går til gaten.

De har heldigvis ikke begynt boarding, jeg rakk det.

Jeg finner en plass å stå, er oppmerksom på pusten min. Tømmer tankene, bare står der. Puster. Kjenner at jeg puster bort følelsen av stress, av krise, av "hjelp hva gjør jeg". Puster bort følelsen av å være klønete, av å ta feile valg, dårlige valg.

Puster meg inn i tiden igjen.

Finner tilbake i meg selv.

Kjenner at presset over skuldrene letter, nakkesmerten forsvinner.