Følg hjertet - Lev drømmene

Følg hjertet - lev drømmene

"Vi skulle hatt en app" sa jeg. Vi satt ute i hagen, kanskje det var en lun sommerkveld, og pratet, mannen min Trond og jeg. Vi snakket om Wordfeud og hvordan skaperen av den appen hadde gjort gründersuksess. "Da må det være noe som ikke allerede finnes", sa Trond, "ja, det er sikkert rett" sa jeg, og tenkte ikke mer på det. 

Trond derimot, så plutselig at innen hans fagfelt var det et udekket behov, og han startet arbeidet med å utvikle HSEQ-appen. Det ble starten på vårt lille eventyrliv. 

Han utviklet en app, valgte å si opp jobben, vant pris for årets arbeidsmiljøprodukt første året og ble gasellebedrift. 

I mange år drømte vi om å bo i utlandet en periode, men hver gang det ble litt realistisk fikk vi kalde føtter og valgte å snu. Vi våget ikke fordi vi var knyttet til familie og jobb, arbeidskamerater og oppgaver. "Vi har det jo fint som vi har det". Noen ganger slo vi det fra oss fordi det var langt borte. Fremmed. 

Men drømmen dukket alltid opp igjen. 

Skal vi? Hva om? Hvordan ville det vært, hvis.....?

Vi drømte oss bort, bort fra regn og vind, til varmere klima og andre kulturer. 

Jeg husker veldig godt øyeblikket som førte til handling. Trond hadde akkurat sagt opp jobben for å satse på appen han hadde utviklet. "Vi skal ikke flytte til et annet land da"? sa jeg. Vi hadde vært på stand up show med Dagfinn Lyngbø, og gikk på Torvallmenningen i Bergen. "Ja", sa Trond. 

Og det var det. 

Vi ville flytte til Østen, fortrinnsvis Thailand, begynte å sondere, fant sted å bo, og fikk kalde føtter igjen. Hva med hunden? Hvordan skulle det gå med henne på en sånn lang flytur? Vi leste skrekkhistorier om korrupte flyplassfunksjonærer og fikk enda kaldere føtter. Thailand var kanskje ikke det vi drømte om likevel?

Svigermor inviterte oss med på vinterferie til Spania det året. Jeg husker vi satt på terrassen, Trond og jeg, på hotellet vi bodde, vi så på hverandre og sa nesten samtidig; "hva med Spania"? 

Vi hadde liten kjennskap til Spania, men det faktum at det ikke er så langt unna Norge, flyreisen for hunden var mye kortere, og det var norske skoler i Spania, ble utslagsgivende. Vi kan være rask på beslutninger, vi to, så vi satte i gang; søkte skoleplass, søkte på boligannonser - og fikk kalde føtter. Igjen. 

For hva skulle vi gjøre med alle tingene våre?

Tanken på tingene holdt på å knekke hele drømmen vår. 

Til jeg på et tidspunkt innså det tåpelige i å la ting stoppe oss fra å leve ut en drøm. Eller, for å være helt ærlig; jeg ble ganske trekt. På meg selv. Og på tingene. 

Det endte med at vi kvittet oss med alt vi hadde; solgte, ga bort eller kastet. Vi beholdt kun noen få personlige eiendeler, og uerstattelige ting som kunst og bryllupsgaver. Alt annet; svosj! Ut med det. 

Og - dette er det mest fantastiske; for hver ting vi bar ut av huset - jo mer lettet ble vi. det var som en liten vekt forsvant fra skuldrene for hver eneste gjenstand. det ga en enorm frihetsfølelse å innse at ting ikke har affeksjonsverdi som jeg hadde gått rundt og trodd - affeksjonen sitter jo i hjertet.... 

...mer om å flytte til Spania i neste innlegg.