Så lister vi oss stilt på tå når vi skal ut i verden

Jeg lister meg stille inn i rommet.

Instagramrommet.

Facebookrommet.

Sosiale medier.

Eller - det vil si; det føles ut som om jeg kommer inn med store bråkete vernesko, men i realiteten lister jeg meg inn. 

Ser meg litt rundt. Prøver å få øye på noen kjente. 

Men - det er ikke helt sånn det funker. Jeg innbiller meg at det er sånn det må føles oå gå ut på en stor scene for første gang, med massevis av mennesker i salen, som du ikke ser fordi alle lysene er rettet mot deg. 

Så står jeg der da. Sier litt forsiktig hei liksom, med små bokstaver. Ikke helt meg, likevel ikke helt ikke-meg heller. Jeg poster et innlegg og to om noe jeg er opptatt av, og venter på respons. 

Noen ganger massiv respons, andre ganger nesten ingen. 

Jeg lurer på hvordan å knekke koden, om det finnes noen kode, jeg lurer på hvem du er, som leser eller ser, og jeg merker at jeg tilpasser meg.

Jeg tilpasser meg etter hvem jeg tror du er. 

Hva jeg tror at du liker. Eller kanskje ikke det en gang, kanskje jeg styres av hva jeg tror at du misliker minst. 

Skjønner du hvor jeg vil hen? Jeg tilpasser meg noe jeg tror på.

Tror. Ikke vet. 

Og det kjennes ut som jeg mister noe vesentlig på veien. Det blir kjedelig. Litt uinspirert. 

Fordi jeg har en idé om at jeg må gjøre det på en spesiell måte, kanskje slik som du, eller hun borti svingen eller han over dammen. 

Men vet du hva? Det trenger jeg ikke. Heller ikke du, om du kjenner deg igjen i denne teksten. 

Så nå skal jeg ta på meg de store bråkete skoene på ekte, om det er det jeg føler for. 

Eller de små lette listetøflene, om det er det jeg føler for. 

Jeg kan gjøre det på min måte. Jeg kan gjøre det jeg vil. 

Og det kan du óg. Om du vil. 

For det er akkurat det; vi kan faktisk gjøre som vi vil. 

Jeg sier det en gang til:

VI.

KAN.

FAKTISK.

GJØRE.

SOM.

VI.

VIL. 

Punktum.