1.desember 2024: Maldivene

Dagene har funnet sin egen rytme. Vi våkner ved daggry, like før solen står opp. Prøver å fange soloppgangen på kamera, men så langt har det vært for overskyet. Lyset bare oppstår på et vis, bakom skyene. Det er vakkert uansett. 

Det er noe eget med å  være ute og vandre så tidlig på morgenen. Akkurat i det tidsrommet der natt blir til dag er stillheten så tilstedeværende. Som om alt våkner i sitt eget lille langsomme tempo. Som om det er tid nok, samtidig som det ikke er det. For i neste øyeblikk står solen høyt på himmelen, og du lurer på hva som skjedde. 

Det er fint å gå barbeint i sanden, finne et tempo, en rytme å starte dagen med. Jeg husker jeg drømte om det, når jeg var ung. Så det for meg; den hvite sanden, havet, den lille hytta, og et liv styrt av dagen selv, ikke klokken. Det var lenge før jeg traff Trond, men i drømmen var han med, selv om han ikke hadde fått ansikt og form. Nå er jeg her, og dagdrømmen fra den gang kommer tilbake til meg. Jeg har ikke vært i den på flere tiår, likevel kjennes den som den alltid har vært der. 

Det er som om noe i meg kjenner følelsen av å være her. Fraværet av biler på øya. Fraværet av trafikk og travelhet, den påtrengende rytmen i byen. Høre lyden av havet som slår mot revet der ute, og de milde bølgene som treffer inn mot land. Innimellom, eller ganske ofte, høres lyden av en klagende fugl, som blir sterkere hver gang en kråke nærmer seg. 

Lydene av menneskene er dempet. Lavmælt på et vis, det er lite musikk, lite av de lydene som ellers klassifiseres som støy. Jeg savner dem ikke.

Etter morgenturen rundt øya går vi for å spise frokost. Jeg spiser en variant av det samme hver dag. Salat og rå grønnsaker med chilisaus, frukt, egg og kanskje litt ris. Kaffe og juice. Vann. Jeg har funnet mine favoritter, og da blir det stort sett sånn. Jeg liker gjentagelser, har ikke behov for masse ulike smaker. 

Slik har dagene også begynt å bli, det eneste som styres av tid er måltidene.

Alt er rolig her, også menneskers bevegelser. Ingen haster, eller stresser av gårde, ingen kjefter, eller krangler. Det er som om selve øyas tempo påvirker hele atmosfæren, også mennesker og dyr. 

Det dagdrømmen fra den gang ikke tok høyde for, er hvor viktig skjermen har blitt for oss. Selv om jeg har lagt vekk klokka, er det ikke like lett å legge vekk skjermen. Mindre skjermbruk blir det; nettet er ustabilt og tregere enn hjemme, men likevel merker jeg dragningen mot skjermen. Som en gift som sniker seg inn, som en rastløshet, som noe som automatisk sjekkes i et ledig minutt. 

Jeg kjenner jeg liker det ikke. 

Og lurer på om jeg kommer til å gjøre noe med det…