MISLYKKA!

Jeg kommer ikke helt i gang. 

Jeg har mye jeg trenger å få gjort i dag; men kroppen er seig og litt tung. Jeg sitter under pleddet og drikker en kopp kaffe først, så en til, så enda en. 

Jeg våknet i morges til strålende sol og nydelig vintervær. Planen var å skrive et nyhetsbrev for februar, gå en tur, komme hjem og ta en varm dusj, pakke ut fra Oslotur, og pakke større koffert til Thailandtur som jeg drar på i morgen.

Det er noen timer siden. Det har begynt å regne, den fine solen jeg ville gå ut i, er borte. Jeg sitter fortsatt under pleddet, er blitt lunsjsulten og har funnet frem noen biter av en Stratos. Det kjennes tungt, og litt hult, i magen. Jeg vet at dagen går, og at jeg burde kommet i gang, men jeg kjenner at det er noe som jobber på innsiden.

Det er en tristhet i kroppen som trenger å få plass.

Jeg har ikke lyst å gi den plass - jeg har ikke tid til det - det er nok derfor jeg blir sittende her, tiltaksløs, tung og tom i kroppen. For kroppen er ofte klokere enn toppen, du vet, den der oppe som planene blir til. Kroppen VET at det er noe viktig som skjer, en viktig erkjennelse jeg må gjøre.

Jeg tar en telefon, sender en mail, kjenner at jeg berøres av, og berører, andre mennesker. 

Og jeg merker at det er viktig, det jeg gjør nå. 

Ta meg tid til å senke farten. Være under varmen fra pleddet. La refleksjonene og innsiktene komme, uten å tenke så mye på dem. Akseptere at det finnes en tristhet der inne, den er gammel, og ble vekket av en helt annen situasjon, som handlet om noe annet, og noen andre. En tristhet som handler om å være sårbar, redd og føle meg mislykka. Være redd for å være en belastning for mennesker jeg bryr meg om og har respekt for - en frykt som i bunn og grunn handler om å være redd for å ikke bli likt. Ikke være god nok.

Hun jeg var i går hadde aldri skrevet dette til deg, eller sagt det høyt. Hun jeg er i dag velger å gjøre det. Jeg tror på at vi blir hele, sånn skikkelig hele, når vi orker å forholde oss til hele oss, også den delen av oss som vi undertrykker, prøver å skjule. 

Og jeg synes det er fint å gi litt plass til tristheten innimellom. Sinnet. Frustrasjonen. Sorgen. Misunnelsen. Skammen. Du vet - de følelsene som vi ikke er så glad i å gi plass til. Viktige følelser som har noe å fortelle oss, om vi lytter.

I dag fikk jeg kontakt med hun lille jenta jeg var en gang, hun som alltid lå bakerst i gruppa, hun som alle de andre ventet på. Hun som skammet seg over å ikke ha nok pust til å gå der fremme med de andre. Hun som prøvde å skjule hvor sliten hun var, som ikke våget å si at hun trengte en pause - fordi de andre var ferdig pauset og klar til å dra videre. 

Hvorfor jeg forteller det til deg?

Fordi jeg velger å ikke skamme meg lenger, for å være hun tungpusta bakerst i gruppen. Noen må være der også. Og når du tar deg tid til å gå sakte, så legger du merke til mer. Du legger merke til løvetannen i veikanten. En vakker mose eller en stein formet som et hjerte. Og du kan kjenne at livet leves sterkere, om du tar hensyn til hele deg, med et spekter av følelser, uten å rangere noen følelser som mer verdt enn andre følelser.

OG: Fordi jeg tror at du også kanskje kjenner deg sårbar, redd og liten innimellom.

Det får meg til å tenke at det er noe fint i det, hvordan vi mennesker treffer hverandre, berører og berøres. Det som skjer med meg setter kanskje i gang en refleksjon eller prosess i deg, det som skjer med deg setter i gang noe hos meg. Vi er separate individer, og likevel sammenkoblet. 

Det er fint at det er sånn. Egentlig.