Lyden skjærer gjennom luften, og melder om en gigantisk strek i regningen!

Sen søndagsfrokost; det beste som finnes!

En lang rolig morgen, deilig kaffe, avslappende klassisk musikk på høytaleren; om vi lukker øynene kan vi se for oss at vi er på et vakkert gammelt hotell i Europa en plass. 

Vi ser for oss de tykke murveggene, kandelabrene, små runde bord med hvite duker:

Vi nyter stillheten som hersker i et gammelt hus med liv i veggene; det er de lette, klassiske pianotonene som får oppmerksomheten. Praten, om det er noen, er lavmælt; gjestene på dette hotellet vet å sette pris på nærvær, ro, de har nok med å tilstede i øyeblikket. Nyte maten. Selskapet. Omgivelsene. De ansatte er vennlig og stillferdig tilstede, med ro, uten å ha det travelt. 

Lyden av kaffe som blir skjenket fra en sølvkanne i fine gamle kopper. Lukten av nytraktet kaffe, synet av den lette dampen før den er borte. 

Vi vet vi har det fint. Vi er tilstede. Akkurat nå. 

Et lite drømmebilde fremkalt av musikken vi lytter til. Fremkalt av følelsen i kroppen og situasjonen vi er i. Om vi ikke er på et gammelt fint hotell i Europa et sted, har vi det fint lell. Tilstedeværelsen er der også, selv om vi har gått ombord i et lite drømmebilde. Freden senker seg i kroppen; det kommer til å bli en fin dag!

Jeg har planer om å gjøre noen nye meditasjonsinnspillinger, datteren min skal lese til eksamen. Mens vi spiser, skjærer plutselig lyden av en vinkelsliper gjennom luften. Jeg skjønner umiddelbart at planen om innspilling ryker, i alle fall i øyeblikket. 

Det ser ut som om naboen har begynt på et stort prosjekt - dette kommer til å ta tid! Og jeg som hadde planlagt å spille inn; hva gjør jeg nå?

Shit happens. Hele tiden. Det uforutsette, det vi ikke planlegger for. Det kan vi ikke gjøre noe med.

Å løpe ut på gaten og be naboen slutte å bråke er ikke noe alternativ. Vi lever ikke alene i verden, vi har ulike liv og ulike behov. Så hva gjør jeg?

Jeg kan irritere meg. Bli frustrert. Bekymre meg for at jeg ikke skal rekke å gjøre innspillingene ferdig i tide. Jeg kan bli sint og sur, skuffet eller lei. Valgmulighetene er mange. 

Jeg kan også tenke at det ordner seg. Ta en ny kopp kaffe, gjøre noe annet (skrive et blogginnlegg for eksempel), gå meg en tur i det vakre været. Fortsette å lytte til den vakre musikken, være glad på naboens vegne for at han sikkert endelig får anledning til å gjøre noe han har tenkt på lenge, nyte kaffen, bake et brød, eller sette meg ned og gjøre ingenting. Det har verdi det også. 

Og kanskje, når jeg er ferdig med alt det, så er naboen også ferdig med sitt, det blir ro og fred i nabolaget igjen og jeg kan gjøre innspillingene mine. 

"Livet handler ikke om hvordan vi har det, men hvordan vi tar det" stod det å lese på et skilt i inngangspartiet til et sykehjem jeg besøkte. Ordene har vært med meg siden. 

For uansett hva som skjer oss i livet har vi alltid et valg. Alltid. Vi kan ikke velge hva vi blir utsatt for, men vi kan velge hva det gjør med oss.

En fantastisk egenskap forøvrig. Som mennesker gjennom alle tiden har vist oss verdien av; overlevere, de som reiser seg fra gjørmen, de som snur det vonde til styrke, mørkt til lyst. 

En mynt har alltid to sider; hvilken side ser du på?